Like barn leker best/verst.

Vi har sånn smått kommet oss etter den reale nedturen den forbanna Osloprisen viste seg å være. Den prisen har ført til en aldri så liten revival av vår ungdommelige bitterhet. Kom det som en overraskelse på dere? Er det forutsigbart? Paradoksalt nok rakker folk ned på oss for å være forutsigbare, samtidig som de selv lever mer forutsigbare liv enn de mest aktive stonerne i byen. Eller er Fisk & Bloggefitte så jævlig forskjellig fra fredag til lørdag til neste torsdag , fredag og lørdag? Ser du noen gang forskjellige fjes? Noe grensesprengende skit på Kjefta! eller Casablanks? Vi veit ikke. Men livet er og blir forutsigbart, og som svært viktige deler av livene deres, akter vi å tilføye et kapittel til forustigbarhetens uforutsigbare årbok. Elsk oss eller hat oss(?)!


Vi har ikke vært så mye utafor døra de siste ukene. Men internett er sjuke greier. Man trenger egentlig ikke å krabbe over dørkarmen for å føle at man har vært ute. Vi har i hvert fall fått med oss at fredagene nå skal og bør tilbringes på KHiO. Og på mange måter føles det litt som at vi har vært der. Feeeeeeeett! Endelig en skikkelig artfest. Vi har savna å se uptighte kunstner-wannabees og annet ræl i heftig dans helt siden Spasibar stengte forrige sommer. SPASIBA, for det! Apropos paradoks; er det et paradoks at bloggere og kunstnere nå er blitt bestevenner? De mest utleverende folka i byen, og de folka som prøver hardest å være minst utleverende. Folk som snakker brennheit møkk om Marianne Aulie og Sand-brødrene (den diskusjonen bør forresten legges død. Det kan det forresten hende den allerede er, for alt vi vet.) , for å i såpass stor grad bruke seg sjæl for å runke seg oppover/nedover i kunst-Tellus, leker så inne i helvete bra med folka som bruker seg selv på samme måte (en noe søkt parallell, sier du? Vær så god!). Men det er jo blogg. Kunst er noe annet! Du kan'ke kødde med kunst. JO FOR FAEN, DET KAN DU. Kunsten trenger å bli kødda med. Et mer selvhøytidelig miljø skal du lete lenge etter. Vårt tips til dere er å dra de bustete huene ut av navleloa til bestekompisen din. Bli litt mer joviale. Bak det monotone ytre, munnen som alltid har et skeptisk drag og den avslappa stilen som egentlig er nøye planlagt og gjennomført, sitter det en liten gutt/jente som savner tenårene, hvor man ikke måtte ta hensyn til så jævla mye. Da man ikke på død og liv måtte skape noe for å bli akseptert. Da man ikke måtte kamuflere ønsket om å se folk pule i Big Brother eller Paradise Hotel med å påstå at man ser på det som en slags performance eller at det "er interessant å se folk i det mijøet". Det er pulinga du egentlig vil se. Den gutten/jenta vil ut. Smile og danse, som i gamle dager. Da livet var mer forutsigbart. Akkurat som oss.
Men men, sånn har det da engang blitt. Hva du driver med på fritida eller i jobbsammenheng betyr shitloads mye mer enn om du er en snill fyr. Dere har tatt et balletak på overfladiskheten. Vi foreslår at dere bøyer dere ned og gir den balla en god, gammel sugetur. Da finner dere nok ut at mr. Overfladisk, i likhet med Kjefta! slurver med intimhygienen, og kanskje er best å holde seg unna før du ender opp med en kronisk smak av litt vel vellagret roquefort i kjeften og et sårt, skabbete tannkjøtt. So to speak.


Takk for oss. Vi elsker oss.